Teknologien muliggjør nye måter å organisere arbeid på, og det snakkes mye om å flytte arbeid fra kontorer til fjernarbeidssentraler eller den enkeltes hjem. Faktisk er dette både mindre nytt og mindre utbredt enn profetene gir inntrykk av.
Hvis noen hadde funnet på å bruke ordet "fjernarbeid" for to hundre år siden, ville den natulige betydning vært "arbeid borte fra hjemmet". Nå kalles visse former for arbeid i hjemmet for fjernarbeid - i forhold til arbeid har hjemmet blitt det fjerne. Men like lite som alt arbeid i bondesamfunnet ble utført i hjemmet eller på gården, ble alt arbeid i industrisamfunnet utført på arbeidsplasser utenfor hjemmet. Dét vet alle som har lærere i familien.
I 1981 opprettet Universitetet i Tromsø Registreringssentralen for historiske data (RHD) som et sysselsettingstiltak for overtallige sentralbordbetjenter i Målselv. I 1986 ble stillingene ved sentralen gjort faste. I dag består RHD av to deler, en i Tromsø og en i Målselv:
Ved RHDs to avdelinger er det en klar arbeidsfordeling. Avdelingen i Målselv foretar all dataregistrering. Avdelingen foretar bestilling av kildemateriale i arkivene og dataregistrerer, korrekturleser og retter dataene før de sendes til Tromsø for videre databehandling. I tillegg foretar nå avdelingen koding av datamaterialet. I Tromsø er arbeidsfunksjonene mer flerartet. Her kontrolleres dataene før de blir produsert i bokform. I tillegg har avdelingen ansvar for administrasjon, dvs personalsaker, budsjett, økonomi, regnskap, edb-utvikling og vedlikehold og faglig utvikling og tilrettelegging av dataene for forskning."1
Man driver ikke bare med ren innskriving i Målselv. Det er fortsatt slik at historiefaglige valg gjøres i Tromsø, det er der forskningsmiljøet er, men ved å basere seg på fast ansatt personale har man kunnet tillegge sentralen i Målselv mer varierte og langsiktige oppgaver enn det som er vanlig i sysselsettingstiltak.
I en registreringssentral i Fauske satt fram til desember 1997 femti personer og dataregistrerte materiale for Dokumentasjonsprosjektet, et samarbeidsprosjekt mellom de fire universitetene i Norge.2 Gjennom ordningen "Omstilling gjennom målrettet utdanning" brukte de halvparten av arbeidstiden til å registrere materiale for Universitetene og den andre halvparten på egen utdanning.
Ti av personene ved sentralen skrev inn historisk materiale for Universitetet i Tromsø. En fagkonsulent som til daglig arbeidet i Tromsø hadde ansvaret for den faglige oppfølgingen. Med jevne mellomrom ble det ferdig korrekturleste materialet sendt dit ved hjelp av elektronisk post. Fagkonsulenten tilbragte et par dager i måneden i Fauske for å følge opp registreringen. Ellers skjedde kommunikasjonen ved hjelp av elektronisk post, papirpost, telefon og faks. Fagkonsulenten var ansatt ved Universitetet i Oslo der også prosjektledelsen satt. Kollegaene hadde sine arbeidsplasser ved ulike universitetsinstitusjoner i Tromsø, Oslo, Trondheim og Bergen.
En stor del av de ansatte i Dokumentasjonsprosjektet var fjernarbeidere. Hvordan fungerte kommunikasjonen i et slikt prosjekt? Mye skjedde på Internett. Hjelpemidler som elektronisk post og verdensveven var så integrert i arbeidet at man sjelden tenkte på dem som teknologi. I utvekslingen av formell informasjon brukte man verdensveven, elektronisk post, telefon, faks og papirbrev; fordelingen mellom de ulike alternativene varierte med arbeidsoppgaver og vaner. Dette gjorde at formell informasjon kom greit ut til alle ansatte i prosjektet.
Uformell kommunikasjon var det vanskeligere å oppnå. Man mistet de rådslagninger man på en tradisjonell arbeidsplass har over en kaffetrakter, de informasjonsstrømmer som glir rundt lunsjbordet. Jeg kjenner ikke til mekanismer som gir god flyt av slik kommunikasjon mellom Oslo og Tromsø, bortsett fra de to dyre: SAS og Braathens SAFE.
Kanskje vil tavlelignende storskjermer, videokonferanser og virtuell virkelighet kunne skape slik kommunikasjon over avstand. Et interessant prosjekt ved Universitetet i Oslo og Viktoria-Institutet i Göteborg forsøker å bygge opp et virtuelt pauserom3. I Dokumentasjonsprosjektet ble problemet løst ved at de ansatte hadde sine fjernarbeidsplasser ved ulike universitetsinstitusjoner og var integrert i fagmiljøer der. De kunne derfor ha sine faglige lunsjdiskusjoner på sin lokale arbeidsplass og hadde ikke så stort behov for nærkontakt med sine formelle kolleger og overordnede.
Dersom man planlegger å innføre fjernarbeid i en virksomhet er dette en nyttig lærdom å ta med seg: Den faglige kommunikasjon og utvikling som skjer gjennom uformelle samtaler må ikke undervurderes. Man bør være helt sikker på at man har elektronisk kommunikasjon som fungerer før den direkte, personlige kontakten avvikles.
En fagkonsulents viktigste oppgave var å kvalitetssikre det materialet som ble registrert. Det betydde mange timer korrekturlesing, som stort sett foregikk på papirutskrifter - få klarer å lese pirkete korrektur på dataskjerm. Dette er en type arbeid der det viktigste er å unngå kommunikasjon; man må sitte i fred. Derfor er det en fordel å kunne sitte hjemme en arbeidsdag i ny og ne - hjemme på formiddagen kan være det stilleste sted i verden.
I slike tilfelle krever ikke hjemmearbeid gode kommunikasjonsmidler. De er likevel et nyttig supplement; for å oppnå variasjon i arbeidet er det godt å kunne gjøre andre ting innimellom, og da er en terminal med tilgang til all informasjon som ligger på datamaskinene på jobben og med mulighet til å bruke elektronisk post og verdensveven god å ha. Dette krever ikke dyrt utstyr.
Når vi går over til å snakke om fjernarbeid i Norge generelt, er det - overraskende for mange - slik at den typiske fjernarbeider jobber hjemme én eller to dager i uka for å få ro til å utføre oppgaver som trenger konsentrasjon. Fjernarbeid slik det praktiseres i dag har således ikke så mye med den teknologiske utviklingen å gjøre som mange har trodd.
To eksempler er nevnt på virksomheter som baserer seg på fjernarbeid og som bruker Internett i kommunikasjonen mellom arbeidsplasser som ligger langt fra hverandre. Men ideen om fjernarbeid oppsto ikke med datanettene.
For hundre år siden satt språk- og kulturforskeren Just Qvigstad i Tromsø som rektor for stedets lærerskole og skrev noen av de tekstene som ble registrert i Fauske. Han følte seg til tider faglig isolert. Han hadde sjelden mulighet til å besøker kolleger i Kristiania, Uppsala og Helsinki. Han var likevel del av et forskerfellesskap, og gledet seg da den nye dampskipsforbindelsen mellom Trondheim og Tromsø gjorde det mulig for brev og aviser fra Kristiania å nå Tromsø på bare tre dager. Hans forskerfellesskap var basert på brevveksling og utveksling av bøker og tidsskrifter. Forskningen foregikk i stor grad hjemme.
På den tiden arbeidet flertallet av nordmenn hjemme. De fleste varer og tjenester ble produsert i hjemmet før det gjennom industrialiseringen ble bygd opp fabrikker der deler av produksjonen ble konsentrert, og arbeidet med tekstlig informasjon, som på den tiden stort sett fantes på papir, ble sentralisert i kontorer.
Deler av arbeidslivet ble aldri flyttet ut - i tillegg til det ulønnede arbeidet i hjemmet har det hele tiden vært vanlig for forfattere, kunstnere, bønder, lærere, syersker og mange andre å arbeide hjemme. Det som nå skjer er at de nye elektroniske media gjør det enklere å flytte mange former for informasjonstungt arbeid ut av kontorene. Man ønsker å løse opp de stedsbegrensninger som ligger i en industriell arbeidsform. Dette har historisk skjedd i noen grad ved hjelp av fysisk transport, mens det i dag har et langt større potensiale gjennom de interaktive media. Media som radio og fjernsyn sender informasjon kun én vei og kan benyttes til fjernundervisning. Dagens EDB-baserte tjenester tilbyr rask toveis kommunikasjon av stadig flere former for informasjon. Det gir muligheter for nye former for fjernarbeid.
Det er ikke enkelt å definere fjernarbeid, og jeg vil ikke trekke klare grenser her. Jeg vil i stedet sette opp noen kriterier som kan benyttes til å avgrense problemfeltet, basert på premissene for en undersøkelse gjort av Telenor.4
Undersøkelsen viser at 9% av arbeidsstokken i Norge utførte hjemmearbeid i 1996, men de fleste av disse arbeidet hjemme kun en del av arbeidstiden, typisk en til to dager i uken. 2/3 av dem som utførte fjernarbeid var ansatte, resten var selvstendig næringsdrivende. 60% er menn, 40% var kvinner.
Både denne og andre rapporter framhever at de fleste hjemmearbeidende har valgt ordningen frivillig og er rimelig godt fornøyd. I en rapport fra 19855 påpekes det imidlertid at det er store forskjeller mellom hvordan kvinner og menn arbeider hjemme, og at mange kvinner havner i ett krysspress der de må være husmødre samtidig som de skal ha utført hjemmearbeidet sitt. I denne rapporten framgår det at en stor del av de hjemmearbeidende kvinnene tar skriveoppdrag ved hjelp av tekstbehandlingsutstyr og tilbringer all arbeidstiden hjemme. Denne typen fjernarbeid finnes det lite av i nyere rapporter. Antakelig skyldes det at denne formen for hjemmearbeid har gått tilbake, men det er likevel på sin plass å være oppmerksom på hvordan fjernarbeid fungerer i forhold til kjønnsskiller.
Dessuten er ikke alltid hjemmet et trygt sted - vil økt bruk av hjemmearbeid kunne øke problemene for kvinner som blir mishandlet i hjemmet, ved at flere ikke engang slipper ut for å gå på jobb? Marianne Fastvold tar opp dette aspektet i en rapport for Prosjekt alternativ framtid:
En hjemmearbeidsplass i et levende lokalmiljø, med et trygt nettverk av kjente naboer og venner omkring, vil kunne fungere meget bra. Men slik samfunnsutviklingen er i dag, forvitrer lokalmiljøene stadig mer mange steder, på grunn av familieoppløsninger, flyttinger, arbeidsløshet.
Den isolerte hjemmearbeidsplass, uten kontakt med andre kolleger og naboer, kan bli en dårlig og endog farlig arbeidsplass for kvinner som lever i forhold til undertrykkende menn. Isolasjon disponerer for mishandling og et stadig mer sviktende selvbilde. Det øker heller ikke selvbildet å sitte med en utrygg timebasert kontrakt uten sosiale rettigheter.6
Det tekniske potensialet for hjemmearbeid i Norge er stort. De aller fleste har telefon, en tredjedel av befolkningen har PC hjemme, stadig flere får modem eller ISDN. Slikt utstyr er dessuten så billig at utgiftene til innkjøp neppe er noen stor hindring dersom arbeidsgiver eller arbeidstaker ønsker å satse på hjemmearbeid. I mange tilfelle kan det også benyttes utrangert utstyr fra arbeidsplassen.
Det er imidlertid ikke sikkert hjemmearbeidet øker særlig i omfang. En svensk undersøkelse viser at hjemmearbeidet kun økte med 4% fra 1986 til 1995. Samtidig økte tallet på fjernarbeidere som benyttet datamaskin fra 45 000 til 350 000 personer i samme periode.7
Denne virkeligheten står i skarp kontrast til spådommer som ble satt fram for 15-25 år siden. En engelsk undersøkelse antok at halvparten av arbeidstakerne ville telependle8 innen 1995, flere amerikanske undersøkelser tok like sterkt i.9 Hva er det som gjør at ikke flere driver med fjernarbeid når de tekniske mulighetene ligger der for mange slags yrkesgrupper?
Fjernarbeid dreier seg om langt mer enn tekniske muligheter. En arbeidsplass er ikke bare et sted der man utfører sitt individuelle arbeid. Det er også et sted for faglig og personlig utvikling, det er der mye av det sosiale liv utspiller seg. Før den industrielle revolusjon var man som hjemmearbeidende en del av et sosialt nettverk - for mange kvinner har dette fortsatt helt opp til vår tid. I dag er mange boligområder nærmest folketomme på formiddagen, det sosiale liv utspiller seg der folk arbeider og utdanner seg. Å arbeide hjemme slik situasjonen er i dag vil lett kunne føre til isolasjon.
Dette betyr ikke at det ikke vil komme utstrakt bruk av hjemmearbeid over noe tid. Men foreløpig ser det ut til at det primært skjer i deler av arbeidstiden; noen timer eller et par dager i uka, og det skjer for et mindretall av den yrkesaktive befolkning. Samfunnet må få tid til å omformes dersom man skal nærme seg spådommene om at halvparten av arbeidsstokken arbeider hjemme.
Fjernarbeid har et naturlig potensiale for nedgang i arbeidsreiser - elektroner kan sendes i stedet for mennesker. Her må man imidlertid skille mellom ulike former for fjernarbeid og vurdere hva som er alternativene til denne arbeidsformen.
Ved å opprette registreringssentraler, slik Dokumentasjonsprosjektet har gjort bl.a. i Fauske, økes behovet for transport dersom alternativet er å gjøre det samme arbeidet der fagmiljøet og arkivene er plassert. Men dersom man likevel skal opprette en slik sentral, kan de elektroniske mediene begrense behovet for transport.
Hjemmearbeid vil kunne gi miljøgevinster dersom noen forutsetninger er oppfylt. Transportøkonomisk institutt har gjort en undersøkelse der de viser at det innen 2010 kan oppnås opp til seks prosent reduksjon i arbeidsreisene med bil i Stor-Oslo og Stor-Bergen.10 Dette krever imidlertid en bevisst politikk for å oppmuntre til fjernarbeid. Dessuten er slike anslag usikre, f.eks. vil en nedgang i rushtrafikken i neste omgang kunne føre til at andre begynner å bruke bil fordi framkommeligheten på veinettet økter. Det kan også tenkes at folk velger å bosette seg lenger fra arbeidsplassen - man får "telespredning" som gjør at samlet reisetid pr. uke ikke går ned.
18. juli 1996 sendte NRK P2s program Radionettet et intervju med Tove Halsten:
Tove Halsten er lam fra nakken og ned, og det har hun vært de siste 20 årene. Den eneste måten Tove kan kommunisere med omverdenen på er ved å ha en pinne i munnen som hun peker på bokstaver med.
I 10 år ble Tove plassert på gamlehjem sammen med senil demente. Fordi hun ikke kunne snakke og kommuniserte dårlig, ble hun avskrevet og henvist ved alle korsveier. Men for 10 år siden kom vendepunktet. Tove fikk tilgang på datamaskin, og siden hun kunne bruke pinnen til å trykke på tastaturet med, ble den raskt et nyttig verktøy. Snart kunne Tove skrive brev og bli hørt. Det ble snart for pinlig for kommunene og helsevesenet å holde en høyst oppegående og brevskrivende pasient blant senil demente. Nå bor hun i sitt eget spesialtilpassede hus på Lillehammer, og hun har saksøkt medisinfirmaet som i sin tid gjorde henne lam, for 6 millioner kroner.
Hun har også mange venner via dataskjermen, og hun mener at hennes nye tilværelse er dataens fortjeneste. Hadde det ikke vært for den, hadde hun blitt matet med sugerør på institusjon enda.
For som Tove selv sier - data er ingen lek, men stemme, ben og armer.11
Ved Sunnaas sykehus finnes en egen IT-enhet, SUITE, som skreddersyr hjelpemidler til mennesker med funksjonshemming (siden 1/1-98 er SUITE underlagt Rikstrygdeverket). Det kan dreie seg om utstyr som gjør det mulig å:
På Sunnaas er det også etablert en egen trenings- og utprøvingsleilighet der brukerne kan prøve ut ulike former for omgivelseskontroll: Åpning av dører og vinduer, styring av gardiner, lys, TV, telefon, varme og seng. Dessuten finnes utstyr for tilpasning av elektrisk rullestol.12
Dette er ikke direkte jobbrettede tiltak, men når man gir folk bedre muligheter til å kommunisere og til å klare seg selv er også mulighetene til å komme ut i lønnet arbeid større. I intervjuet med Radionettet forteller Halsten at hun i dag er i arbeid; hun er freelancejournalist, lærer og holder foredrag i ulike fora. Alle funksjonshemmede kan ikke klare det Halsten har oppnådd, men med fornuftig tilrettelegging for fjernarbeid kan flere få muligheten til å skaffe seg meningsfylt arbeid.
Dagens datateknologi, sammen med dagens politiske og økonomiske klima, gjør det mulig for bedrifter å skille ut deler av virksomheten. For eksempel legger oljeselskapet BP ned all sin egenaktivitet innen regnskap.13 Kan det være aktuelt for bedrifter å si opp ansatte for å leie inn hjemmearbeidende frilansere i stedet? Ikke hvis LO får det som de vil. De ønsker at hjemmearbeidsplasser skal dekkes av arbeidsrettslige regler på samme måte som andre arbeidsplasser:
Det er neppe for drøyt å påstå at bare LO, gjennom sin styrke og innflytelse, kan spille en avgjørende rolle for å dreie dette arbeidsmarkedet i retning av å bli mer tradisjonelle arbeidsplasser - med ansatte og arbeidsgivere og de plikter og ansvar dette medfører.14
NHO er av en annen oppfatning, de var f.eks. negative til den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILOs arbeid for å lage en konvensjon om hjemmearbeid som også inkluderer moderne fjernarbeid:
The NHO has no objections to the need of protecting the most vulnerable groups of workers, but NHO opposes discussing a Convention which goes beyond industrial home work to broader undefined areas, such as telework. The proposals as they stand are unlikely be adopted by the countries with the most vulnerable groups of workers or will drive existing home work underground. At the same time, progress and national efforts to decrese unemployment with the help of new fields, such as telework, will be held back.15
Dette kommer sannsynligvis til å bli et kampområde de nærmeste årene. Skal fjernarbeid inn i Arbeidsmiljøvernloven, og på hvilken måte skal dette skje? Foreløpig vurderes et forslag om forskrifter basert på Arbeidsmiljøvernloven i Kommunal- og arbeidsdepartementet. Dersom reglene blir strenge vil NHO hevde at dette vil hindre næringslivet i å skape nye arbeidsplasser. Dersom man "slipper utviklingen fri" og fagforeningene mister innflytelse vil LO hevde at man risikerer å skape en ny underklasse som underbyr hverandre for å oppnå oppdrag.
På litt lenger sikt, dersom stillinger fjernes fra bedrifter og tjenestene leies inn av hjemmearbeidende freelancere, kan det da tenkes at disse slutter seg sammen, enten i nye bedrifter eller i samarbeidsorganisasjoner? Det ville kunne gi økt styrke i forhandlinger med kjøperne av tjenester, og også muligheter for å utveksle oppdrag ved sykdom, arbeidstopper og lignende. Kanskje personer som jobber hjemme etterhvert vil slutte seg sammen i nabolagssentraler? Vil det opprettes nettverksbaserte organisasjoner? Kanskje det vil oppstå nye former for organisasjoner som verken er bedrifter, kooperativer eller fagforeninger?
For fagbevegelsen har organiseringen tradisjonelt basert seg på en følelse av fellesskap, felles problemer og felles ønsker på den enkelte arbeidsplass. Organiseringen av fagforeningsklubber var delvis en institusjonalisering av sosiale fellesskap som allerede eksisterte. Dersom arbeidsplassen ikke lenger er samlokalisert, vil det fortsatt finnes et tilstrekkelig fundament for faglig organisering, eller vil fagforeningssystemet smuldre opp?16
Både arbeidsgivere og arbeidstakere ønsker trygghet, men det er snakk om ulike former for trygghet. Selv om man i dag baserer kontrollen av arbeidstakere mer på resultatene av arbeidet enn på tilstedeværelse, vil fortsatt mange arbeidsgivere kreve at den ansatte tilbringer en del av tiden på en arbeidsplass, enten i bedriften eller i en sentral, slik at man kan kontrollere at vedkommende faktisk gjør noe. Eller kan slike kontrollrutiner legges inn i datamaskinen, slik at arbeidsgiveren når som helst kan ta ut en oversikt over hvor lenge og mye hver enkelt ansatt jobber på sin datamaskin?17
Ifølge Telenors definisjon på fjernarbeid (se fotnote 4), er trailersjåfører fjernarbeidere, siden avstandskriteriet går på avstand til arbeidsgiver. Vi snakker her om et grensetilfelle, andre vil hevde at det ikke er rimelig å tolke begrepet fjernarbeid så vidt.18 På dette området ligger det likevel noen interessante vyer for hvordan datanett kan knytte arbeidstakere sammen.
Liberaliseringen av økonomien og åpningen av større tollfrie markeder, som EUs indre marked, fører til at stadig flere råvarer, halvfabrikata og ferdigvarer fraktes på kryss og tvers. Noen produkter er fraktet over lange strekninger flere ganger under produksjonsprosessen. Selv om trailersjåførene neppe vil begynne å styre bilene hjemmefra som et slags bilspill, er selve produksjonssystemet basert på rask og effektiv overføring av informasjon over lange strekninger. Det krever datanettverk. Når man først bruker et slikt system er det naturlig å plassere en dataterminal i hver bil knyttet til dette nettverket.
I tillegg til at arbeidsgiverne vil ha nytte av et slikt informasjonssystem, kan det også styrke arbeidsfellesskapet blant sjåførene. Dersom opplegget er fornuftig kan sjåførene benytte de samme terminalene til å kommunisere seg i mellom. Og med et verdensvev-program med stemmegjenkjenning og en høyttaler der datamaskinen leser opp tekstlig informasjon kan sjåføren bare ved hjelp av stemmen og hørselen få tilgang til mye av informasjonen som ligger på Internett.
I 1918 vedtok det norske stortinget "Lov om industrielt hjemmearbeide". Bakgrunnen var at de ca. 10.000 hjemmearbeidende kvinner hadde spesielt dårlige arbeidsforhold med arbeidsdager opp til 18 timer, elendig lønn, ingen faglige rettigheter, ingen trygghet.19 Mange steder i verden foregår fortsatt den slags hjemmearbeid. Dette er langt fra drømmene om et mykere samfunn uten stress som følge av utstrakt hjemmearbeid:
Home workers are normally paid on a piece-rate basis and they may earn as much as two-thirds less than 'in-workers' for comparable work in terms of quantity and quality. There is no regulation over the number of hours they work and they rarely have the same social protection that 'in-workers' doing the same work enjoy. 'Overwork, in turn, undermines health and damages the quality og life generally,' the report says. Women account for the vast majority of homeworkers (as much as 95%) and child labour is often associated with home work.20
Fra et slikt produksjonsliv kommer mange av varene i våre butikker. Fra et slikt produksjonsliv kan vi også kjøpe mange av de tjenestene vi har behov for. Der man kan sy billige barneklær kan man også utføre dataregistrering. Kanskje ikke hjemme hos folk, men i sentraler - hva med å opprette registreringssentraler i India i stedet for i Fauske? Arbeidskraften er langt billigere. Den er så billig at man kan la det samme materialet registreres av to uavhengige sentraler, og deretter la en datamaskin sammenligne resultatene for på den måten å luke vekk de aller fleste feil.
En ansatt ved en sentral i India, vil nøye seg med 1/10 av det en vesteuropeer krever i lønn.21 Mange i Norge vil kalle dette utbytting, men det er ingen grunn til å tro at det blir forbudt - amerikanske firmaer gjør dette i stor målestokk, og så lenge det er penger å spare følger europeerne etter. Når det er billigere å produsere klær for det europeiske marked i Asia til tross for transportkostnadene er det selvsagt penger å spare på å overføre dataregistrering til områder som De Karibiske øyer, India, Kina, Singapore og Filippinene.22
Men det er ikke bare en måte å spare penger på for rike land. Det kan også bidra til utvikling i fattige områder. Sitatet ovenfor, hentet fra World of work, fortsetter nemlig slik:
Delegates to the 83rd International Labour Conference agreed, however, that home work can also yield substantial benefits to employers, workers and national economies. For many workers, particularly women, home work provides an opportunity to earn an income while attending to domnestic needs. For some professionals, working at home may even be the preferred option.
Det er ikke noen prinsipiell forskjell mellom å kjøpe billig fjernarbeid og å kjøpe billige klær. Og det kan skape en positiv utvikling: Enkelte land i den tredje verden kan bygge seg opp økonomisk ved hjelp av elektronisk fjernarbeid, slik andre land har bygd seg opp ved hjelp av tradisjonell industriproduksjon. Kanskje vil kjøp av registreringstjenester også gi en viss overføring av teknologi og kompetanse.
Slik sett ligger det håp i fjernarbeidet, men det er et håp som må leve sammen med frykten for sosialt forfall og økt utbytting. Akkurat som i hele arbeidslivet; fabrikker, kontorer og hjemmearbeid, lønnet og ulønnet arbeid. Selv om fjernarbeidet antar nye former er de fundamentale problemene fortsatt til stede: de motstridende interessene til rike og fattige og konfliktene mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.