Ibsen på skjermen? Hvorfor det?

Av Øyvind Eide

Øyvind Eide har ansvaret for et manuskriptprosjekt ved Senter for Ibsen-studier, Universitetet i Oslo. Prosjektet er finanisert av Norsk kulturråd, Institusjonen Fritt Ord og Nasjonalkomiteen for Ibsen-satsningen og har som mål å lage en database med digitale faksimiler av alle manuskripter og brev skrevet av Henrik Ibsen, uansett hvor i verden disse befinner seg i original.

Prosjektet

Utviklingen av moderne data- og reproduksjonsteknikker har ført til at man i dag har helt nye muligheter til å gjøre viktige deler av kulturarven tilgjengelig for profesjonelle brukere og publikum. Manuskripter og andre sjeldne dokumenter kan spres i inn- og utland ved at avfotograferinger legges inn i datamaskiner. Dette gjelder uansett om brukerne holder til i Oslo, Rana eller Vadsø, og uavhengig av om de har datamaskin, telefon eller fjernsyn i hjemmet. Samtidig vil bruk av slike avfotograferinger, eller faksimiler, begrense slitasjen på originalmaterialet ved at det vil håndteres og leses langt sjeldnere. Faksimilene kan også fungere som sikkerhetskopier dersom ulykken skulle være ute og originalene skades eller ødelegges.

Slikt arbeide er allerede i gang på flere hold. Ibsen-senteres arbeid med manuskripter er et eksempler på at dette også gjelder den litterære arven. I april 1998 startet arbeidet med å lage en ny historisk-kritisk utgave av Henrik Ibsens samlede verk, en utgave som kommer til å produseres både i form av en elektronisk tekst og en trykt tekst. I forkant av dette prosjektet ble det startet et mindre prosjekt som har til formål å skaffe oversikt over alle Ibsens manuskripter og brev, og å lage digitale faksimiler av dem.

En digital faksimile vil i denne forbindelse bety en elektronisk avbildning av selve den håndskrevne siden. Denne er lagret på ei CD-romplate eller et platelager, og kan hentes opp på dataskjermen, eventuelt skrives ut.

Prosjektet har til nå skaffet fram faksimiler av ca. 7.000 sider materiale. Dette ligger foreløpig på et lukket datanett, men vi håper å kunne legge det fritt tilgjengelig for alle som ønsker å bruke det i løpet av 1999.

Fulltekst eller faksimiler?

Den nye utgaven av Ibsens samlede verk kommer til å bestå av tekster, både trykte og i digitalt tilgjengelige former. Her kan man f.eks. søke seg fram til bestemte steder i teksten, eller få hjelp av dataprogrammer til å sammenlige ulike versjoner av et stykke.

En digital faksimile gir ikke slike muligheter, men har andre sterke sider. En tekst i trykt eller digital form må gi ett eller flere klare svar på hva et vanskelig leselig ord i et manuskript skal leses som. En faksimile holder på den ambivalens som finnes i originalen, og leseren kan selv gjøre sine vurderinger.

Dessuten gjengir den mange av de små variasjoner i håndskriften som gjør leseropplevelsen rikere. Et ord er skrevet litt annerledes enn ordene rundt - er det et uttrykk for ettertanke, eller er det en tilfeldighet? I noen setninger er håndskriften mer slurvete - har han skrevet raskere for ikke å miste en tankerekke før den er nedtegnet?

Forskere hjemme og ute

De som skal etablere teksten i den nye Ibsen-utgaven er de første brukere av faksimilene. Men også for andre Ibsen-forskere og -studenter vil dette gi bedre muligheter til å studere det håndskrevne materialet. Dette gjelder ikke bare i Norge, også utenlandske forskere og studenter på høyt nivå, som spesialiserer seg på Ibsen, kan tilstrekkelig norsk til å lese tekstene på originalspråket. Dette gjelder også de som holder til svært langt fra originalmanuskriptene, f.eks. i USA, Kina og Japan.

Det viser seg også at faksimiler i den kvalitet vi lager dem i mange tilfelle gjør det lettere å granske teksten enn når man leser originalen. Dette skyldes dels muligheten til å forstørre skriften, dels at man kan manipulere en digital kopi med hjelpemidler som ikke er tilgjengelige når man arbeider med originaldokumenter. Hjelpemidler som kan bedre lesbarheten på originaldokumenter er ofte skadelige for dokumentene og de mest effektive brukes ikke på de manuskripter vi her snakker om (men de brukes f.eks. av politiet i etterforskningssammenheng, der det å bevare dokumenter uskadd er mindre viktig enn å få lest det som står på dem). På digitale faksimiler kan man f.eks. justere kontrast og fargetoner for å finne ut av vanskelige tekstbrokker.

I visse tilfelle kan man få hjelp av mer avanserte metoder for å lese teksten. Et eksempel på tekst som gjør dette nødvendig sees på ill. 1; vi arbeider for tiden med metoder som kan brukes til å få den overstrøkne teksten tydeligere fram.


Ill. 1: Overstrøket tekst i kladden til Peer Gynt (etter en original i Kongelig Bibliotek, København. Foto: Biblioteket).


Er dette noe for allmennheten?

Det vet vi ikke. I utgangspunktet skulle man tro at folk flest leser dramatikk i bøker eller ser det på scenen, og at de ikke har noe ønske om å lese forfatterens håndskrift.

På den annen side viser det seg at mange synes det er spennende å se hvordan Ibsen skrev. Vi laget en CD-rom-versjon av Peer Gynt med hele teksten til stykket koblet sammen med faksimiler av alle sidene i trykkemanuskriptet. Denne ble vist under en Ibsen-Munch-utstilling i Kunstforeningen i København høsten 1998. I følge Kunstforeningens ansatte var svært mange interessert i å se "den store forfatters egen hånd".

Det finnes også spennende trekk ved Ibsens håndskrift som kan kaste lys over personen, slik de to illustrasjonene nedenfor viser. Ill. 2 er hentet fra et brev Ibsen skrev til Det Norske Theater i Bergen 21/12 1853, mens ill. 3 er hentet fra et brev han skrev til B. E. Bendixen 18/11 1882. Som man tydelig ser, skiftet Ibsen håndskrift i løpet av sin karriere. Det spekuleres blant annet i om dette skiftet, som skjedde i 1867, har sammenheng med at Ibsen etter Brand fikk ny selvtillitt som forfatter.


Ill. 2: Ibsens håndskrift i 1853 (etter en original i Teatermuseet, Universitetet i Bergen. Foto: HIT-senteret).


Ill. 3: Ibsens håndskrift i 1882 (etter en original i Teatermuseet, Universitetet i Bergen. Foto: HIT-senteret).


Det viser seg ofte at prosjekter som publiserer humanistisk forskningsmateriale på Internett får andre brukere enn man på forhånd skulle tro. Et eksempel på dette er Perseus-prosjektet, som bygger opp et digitalt bibliotek basert på klassisk gresk og romersk, og på renessansekultur. Her viser det seg at mennesker som aldri ville finne på å lese tradisjonelle vitenskapelige publikasjoner med store glede bruker dette biblioteket. Mye tyder på at det finnes et behov for å se reproduksjoner av historisk kildemateriale som de humanistiske fakultetene og bibliotekene ikke har vært flinke nok til å oppfylle. Ny teknologi kan hjelpe oss til å løse denne oppgaven bedre.

Man kan også tenke seg at det lages kunstverk i skjæringspunktet mellom arkivmateriale, teater og video, gjerne i form av multimediaproduksjoner. Her har arkiver, bibliotek og universiteter et ansvar for å gjøre relevant materiale tilgjengelig, slik at kunstnere kan angripe det med eget utgangspunkt og på den måten skape noe nytt basert på klassisk kultur.

Sikringsaspektet

Selv om hovedmålsetningen for vårt prosjekt er å gjøre faksimiler av manuskripter tilgjengelige, vil det også gi en sikringseffekt - i tillegg til en måte å gir flere lesere tilgang til informasjon, har kopiering alltid vært et supplement til fysisk sikring av originalen.

En faksimile kan aldri erstatte et originalmanuskript. Det vil alltid finnes informasjon i papiret, i selve den fysiske substansen, som ikke kan gjenskapes. Men digital avfotografering gir oss svært god kvalitet og brukervennlighet på produktet. Man kan ikke i et langsiktig konserveringsperspektiv tillate seg å se bort fra de farer som truer ethvert arkiv. I 1988 ødela en brann 400.000 bind ved Vitenskapsakademiets bibliotek i det daværende Leningrad. Ytterligere 3,6 millioner ble vannskadet. Mange husker vel også brannbombingen av Nasjonalbiblioteket i Sarajevo som ødela omlag 3 millioner bind. Dersom ulykken skulle være ute er en digital faksimile langt bedre enn intet.

Dette er ikke et argument mot fysisk sikring. Det er et påtrengende behov for å sikre historisk viktige samlinger bedre, både i Norge og i andre land. Med spredning av digitale faksimiler kan være et supplement til slik sikring av de originale samlingene.

Litteratur

"The Perseus Project and Beyond" / Gregory Crane. D-lib Magazine, January 1998. ISSN 1082-9873.

Perseus-prosjektets hjemmesider: http://www.perseus.tufts.edu/

Senter for Ibsen-studiers hjemmesider: http://www.hf.uio.no/ibsensenteret/